|
|
|
Arrangører
Er du frelst, er du
kalt av Gud og sendt
les om nøkkelen til evangeliets gjenomslagskraft Les om Husmenigheten Kristent Felleskap på Frøya og Hitra
|
Av Joel Comiskey, USA Hva
er det viktigste for en celle-eller husmenighet?
Er det treningsprogrammet? G-12
omsorgsopplegget? Multipliseringsstrategien?
Kirkevekst?
Ingen
av disse tingene kan sammenlignes med kronjuvelen – som er cellen selv. Du
ville antakelig ikke ha begynt å lese denne artikkelen om du ikke har et varmt
forhold til cellegrupper. Du har
erfart at de gir en nytestamentlig følelse.
Du har sett at ikke-kristne har blitt forvandlet i cellens deltakende
miljø. Du har funnet glede i det sanne celle-fellesskapet.
Du har vært vitne til at kristne har blitt forvandlet og sett en
utvikling av framtidige ledere i cellegruppene. På
tross av alt dette fins det i dag, særlig i Amerika, en usynlig – kanskje
ikke engang bevisst, kamp om cellegruppas sjel.
Smågrupper
og celler har blitt salgsvare i dagens kristenhet.
Ordet ’celle’ har blitt en altfor velbrukt beskrivelse.
Når noen nevner celle, så blir det oppfattet som bibelstudier, en
sosial sammenkomst, en søndagsskoleklasse, eller hva som helst annet (så lenge
det dreier seg om ei lita gruppe). Og
mange av ’celle-modellene’ blir til og med lagt til rent bokstavelig
når ordet celle legges til i navn på alle typer grupper i menigheten. En
del toneangivende kirker i USA har tatt seg store friheter i å definere sine
cellegrupper. Her er noen av de
siste definisjoner av cellegrupper: ·
En
gruppe mennesker som deltar på et kurs for å forberede seg til ekteskapet. ·
Et
seks ukers kurs i kirka. ·
Barna
som er i bussen på veg til kirka. ·
G-12
grupper. ·
Kor ·
Møteverter ·
M.fl.,
m.fl., m.fl. Noen
av disse ’cellegruppene’ møtes i kirka, noen møtes utenfor.
Noen møtes ukentlig, andre møtes annenhver uke eller en gang i måneden. Nå
er det f.eks populært å få grupper til å møtes en eller to ganger i måneden.
For vi vil jo slett ikke legge alt for stort press på travle
nordamerikanske kristne. De samme
kirkene vil aldri finne på å si til sine medlemmer at de bare bør delta på
en eller to søndagsgudstjenster i måneden.... ’La
oss ikke bli for strenge’, sier du kanskje.
Tross alt så fins det grunner til at disse forskjellige gruppene er der.
Her er noen av årsakene: ·
’Vi
må tilpasse oss den nordamerikanske kulturen hvor folk er vant til uendelige
variasjoner’. ·
’Gruppene
våre evangeliserer og kirka vokser’. ·
’Folk
har ikke alltid tid til å være med i ei celle, eller lede ei celle, så det er
best å velsigne det de er med på nå og kalle det for ei cellegruppe’. ·
’Det
er enklere å dele ei kirke inn i smågrupper om du først lager celler av de
eksisterende grupper og tjenester’. Her
skal vi stoppe opp og se litt på hva som kan bli langtidsvirkningene.
Husk på at de som bli med i disse ’kvasi-cellegruppene’ bare vil
komme i nærheten av å erfare celleliv slik det er tenkt.
Det vil også være svært lite som skiller disse cellene fra alt mulig
annet som fins av grupper og program i kirka.
(Her taler jeg ut fra egen erfaring). Mitt
hjerte brenner for de framtidige generasjoner.
En brann for disse som følger kvai-celle-modellene, og som seinere vil
oppdage at deltakerne ikke vil erfare sant celleliv, gjennombrytende
evangelisering og effektiv lederutvikling. Jeg tror at det er viktig at vi kommer til enighet om hva ei celle er. Uten en klar definisjon av denne har vi i virkeligheten ikke noe å tilby celle-kirke-bevegelsen. Jeg tror faktisk det er bedre å velsigne alle slags kirkelige aktiviteter og gå videre på vår egen gode veg. Jeg vet at denne artikkelen kan virke kynisk, men jeg tror at dette er mer virkelig enn de fleste av oss kan forestille seg. Så, hvor går vegen videre herfra, som en berømt cellepioner en gang sa. La meg foreslå flere elementer som kan hjelpe oss til å forklare hva ei sann celle er. Hvis det fins ei lita gruppe i kirka som ikke kan beskrives ut fra disse gitte forutsetningene, så vil jeg ikke kalle den for ei livgivende celle. I stedet vil jeg kalle det for en tjeneste, eller et program, og så forsøke å integrere (eller avslutte) det inn i en cellestruktur. OK, her er lista: · Disippelskap ü Cellegruppa hjelper mennesker til å vokse som kristne. Cellene er ikke bare sosiale møtesteder som fokuserer på fellesskap og mat. Nei, celler må forvandle folk slik at de blir mer lik Jesus. ü Intimitet og nærhet. De fleste er enige om at cellene må forbli små. Blir det mer enn 15 personer mister de sin intimitet og eksistensberettigelse. Det skrikende behovet i Amerika i dag er å bli akseptert som en del av et fellesskap. Cellene må være små, slik at alle har en sjanse til å dele og kommunisere. · Gjennombrytende evangelisering ü Cellene må ha en hensikt utover seg selv. De er til for andre og må være åpne for ikke-troende. ü Små grupper som møtes utenfor kirkebygningen og når ut til folk der hvor de arbeider og bor. Dette er et prinsipp som jeg så i alle voksende cellekirker over hele verden. Jeg vet at det nå er populært å bruke grupperom, å dele inn i smågrupper etter søndagsgudstjenesten, eller å dele inn i undergrupper etter interesse etter ungdomsmøter osv. Men problemet med dette er fremdeles at det bygger på en ’kom-og-se’-strategi, i stedet for at ’vi-vil-gå-dit-du-bor-og-er’-strategi. Hjertet til ei celles strategi er gjennombrytende evangelisering. La oss ikke inngå kompromisser her. ü Når vi holder kurs rundt om i verden om celler, så synker det i mitt hjerte hver gang jeg ser kirker som har valgt den enkle vegen og tillatt cellene å møtes i kirkebygningen. I løpet av årene har jeg fått en overbevisning om at kirka er der som et sted for fest, veiledning (G-12), trening, felles tjenestegjøring og nettverksaktiviteter. Uansett så må cellene ha sitt fokus i samfunnet, om det være seg i privathjem, på arbeidsplass, skole, en kafé, eller hvor det måtte være. ·
Multiplikasjon ü Ei celle er skapt for å multipliseres. DNAet til cella er å gi liv til ei dattercelle. ü Dette er så viktig at det vil kreve menighetens totale konsentrasjon for å skje. Det vil faktisk ikke komme til å skje når pastoren er travelt opptatt med altfor mange andre ting. Det er bare gjennom fokus på dette at cellene vil kunne bruke nødvendig tid og arbeid for å få dette til å fungere. · Regelmessighet ü I en celle-eller husmenighet tror vi at cella er kirka. Når vi oppmuntrer cellene til å møtes en gang eller to i måneden, - samtidig som vi kanskje opprettholder et ukentlig søndagsmøte, - så gir vi et høyt og tydelig signal: ’Smågruppene våre er bare en aktivitet i kirka; - ikke det egentlige menighetslivet’. ü Det er min overbevisning at cellene bør møtes ukentlig, like ofte som festgudstjenester holdes. Legg merke til at jeg ikke har berørt slike ting som ’deltakelse’, ’celleundervisning’, ’celleinndeling’, osv. I virkeligheten tror jeg disse spørsmålene er underordnet disse andre som nå er berørt. Jeg tror på ei lita gruppe (4-15) som møtes ukentlig et annet sted enn i kirkebygningen, i den hensikt å evangelisere, gjøre disipler og har en plan for multiplikasjon (en ettårs plan er det vanlige). Randy Freeze i the Connecting Church beskriver hvordan hans grupper bruker akronymet SERVICE: S = Spiritual formation (åndelig forvandling). § Personlige vekstmål i kristenlivet for hvert medlem i gruppene. E = Evangelism (evangelisering). § Be for minst tre husstander i nabolaget. R = Reproduction (reproduksjon, multiplisering). § Hver gruppe vil ønske nye hjertelig velkommen, og det bør minst være en ny leder under utdanning og trening. V = Volunteerism (frivillighet). § Cellegruppene hjelper den lokale kirka. I = International missions (misjonsvirksomhet). § Cellegruppene støtter et misjonsprosjekt. C = Care (omsorg). § Omsorg for hverandre. E = Extending compassion (utstrakt medfølelse). § Vilje til å yte medlidenhet og hjelp gjennom årlige prosjekter. Du vil kanskje definere din cellegruppe med andre oppgaver, men ikke gå i den fella at du døper alle smågrupper i menigheten din om til celler uten å gjøre noe med innholdet i dem. Det vil kunne slå tilbake på deg seinere. La oss ikke forsøke å klusse med cellene. I stedet bør vår nordamerikanske kultur som legger slik vekt på individualisme, uavhengighet og personlig initiativ oppmuntre oss til å rendyrke og perfeksjonere cellelivet. Men det er en del ting som vi skal la forbli som de er for vårt eget beste og for sunnheten i Kristi legeme. La oss være modige i å verne om cellenes sanne natur og nekte dem å bli noe som er deformert, handikappet, eller til om med infisert av virus. Men hva tenker alle dere andre om dette? Kritikk? Del din overbevisning, på samme måte som jeg her har gjort. Vær vennlig å gi en tilbakemelding til adcreech@mac.com (på engelsk), så kan vi snakke sammen om dette.
|